|
Ja, hvor blir det egentlig av kvinnene i forskningen. Er det egentlig
noen grunn til å bekymre seg over det lave antallet kvinner i ledende
posisjoner i en bransje der det er vesentlig med kvalitet, og der
kanskje et av de beste virkemidlene til å oppnå dette er konkurranse?
FEBS besluttet i 2001 at det faktisk var grunn til bekymring. En
egen arbeidsgruppe ledet av et av medlemmene i Executiv- komiteen
(undertegnede) skal i en treårsperiode utvikle en handlingsplan
for FEBS sitt engasjement og koordinere denne innsatsen.
Hvorfor er det egentlig så viktig for en organisasjon som FEBS
å arbeide for å øke kvinneandelen innen forskning, og spesielt innen
"life science" og ingeniørfagene – det vil si de naturvitenskapelige
fagene inkludert medisin. Svaret er at denne problematikken er ikke
noe som forskningsinstitusjonene selv kan gjøre ved bare å kvotere
inn et antall kvinner. Skal man lykkes må det arbeide med holdninger
gjennom hele utdannings- og forskningssystemet. Vi må arbeide i
en tidsramme fra skole til pensjonsalder.
Våre vestlige samfunn er høyteknologiske. For å drive våre samfunn
og videreutvikle dem i en positiv retning der vi forsøker å rette
opp våre feil og skaffe oss enda bedre levevilkår, trengs et ikke
ubetydelig antall personer med naturfaglig bakgrunn. Man skulle
under slike forhold forvente at ungdommen ville strømme til for
å utdanne seg der det ser ut som man nærmest garantert ville ha
gode muligheter for å få jobb etter ferdig utdannelse.
Slik er det imidlertid ikke. I Europa ser man i dag en bekymringsfull
mangel på rekruttering, Ungdommen velger ikke disse fagene i tilstrekkelig
grad til tross for gode fremtidsutsikter. Hvorfor ikke? Trendforskere
har gode tider med å forstå "Generasjon X", og det arbeides
intenst fra universitetssystemet og industriens side med å øke interessen
for disse studiene. Med den raskt voksende bioteknologiindustrien
anser man at man trenger ca 30% økning i antall kjemikere innen
3 år. I denne sammenhengen er det gledelig å observere at kvinneneandelen
av søkere til universitetene og de vitenskapelige høyskolene øker.
I Norge er det faktisk flere kvinner enn menn som begynner å studere
naturvitenskap. Fordelingene varierer mellom fagene. Størst er interessen
fra kvinnene for biomedisinske fag. Unge kvinner betegner ofte fag
som matematikk, fysikk og teknologi som "maskuline" og
"asosiale", og områder der "guttekulturen" hersker.
Men selv om andelen kvinnlige studenter har steget til dels betydelig,
merkes ikke samme fordelingen i lederstillingene. Kvinnene "forsvinner",
de "klatrer ikke" på karrierestigen. Bare en liten andel
når topp posisjoner som professorer. (Også her er det variasjoner
mellom landene i Europa. Det er gjerne i land der universitetssystemet
lønner sine professorer dårlig, eller at de har dårlig sosial status,
at kvinnene innehar en større andel av lederstillingene).
Hva slags signaler sender dette til den kommende generasjon? For
kvinnene: her synes det som det er liten mulighet for å gjøre karriere.
Men hva synes menn?
De fleste ressurssterke mennesker stiller en rekke krav til sine
arbeidsplasser. Lønnen skal selvfølgelig være bra. Men viktigst
er at jobben er interessant; at man kan utvikle seg og sine evner,
og treffe interessante mennesker. Biologisk mangfold er ikke bare
en av de viktigste faktorer for bærekraftig utvikling og robuste
økosystemer. Biologisk mangfold blant mennesker gir også spennende
arbeidsplasser og de mest kreative fagmiljøer. Kvinner er en viktig
del av mangfoldet.
Men man vil ikke bare ha en jobb og karriere. De fleste vil også
ha familie. Den tidligere klare forskjellen mellom menn og kvinner
når det gjaldt vektleggingen av familien, ser ut til å jevne seg
ut med årene,. Men fremdeles anser kvinnene barna som sitt hovedansvar.
Universitetene er en arbeidsplass med en unik individuell frihet,
noe som skulle gjør det lettere å kombinere med omsorg for små barn,
til tross for at eksperimenter kan pågå utover kveldene og helgene
når det ikke finnes åpne barnehager. Konkurransen er stor, og skal
man kunne få stipend eller ikke minst en fast jobb er det en beinhard
konkurranse om å publisere sine resultater i internasjonale tidsskrifter.
Dette krever at det arbeides langt mer enn vanlig arbeidstid og
i praksis er det lite fritid fordi det etter min erfaring hele tiden
er bunker med faglitteratur som skal leses. Er kvinnene mindre effektive
og produktive enn menn? Det ser faktisk ikke slik ut. Men har man
rekruttert de rette kvinnen for en karriere inne forskning? Det
ser mer og mer ut som mange ser på en dr.grad som en slags utdanning?
Er en dr.grad et lønnet arbeid som det er lett å kombinere med små
barn, og så forvente at man skal rykke opp etter ansiennitet?
Men hvordan skal man egentlig måles under konkurransen om stillingene?
Hva er de vesentligste kriterier for stillingsbesettelse og avansement?
Vi ønsker alle en reell konkurranse for det tjener vi alle på.
Dersom kvinnene er best skulle de jo få stillinger. Det er likestilling
og rettferdig også for kvinnene. Hvem er det så som setter kriteriene
for hva det skal forskes på, hva som skal vektlegges av kriterier
og egenskaper, hvem som sitter i utvelgelsekriteriene, hvem kjenner
hvem. Er vi her ved sakens kjerne? Vi har alle hørt om "glasstaket"
og mange kvinner uttrykker at de har truffet det. Menn og kvinner
har forskjellige nettverk og kvinner bygger relasjoner på andre
måter enn menn.
Men dette er ikke noe nytt, og mange har gått lei av både en forskningen
og snakket om kvinner i forskning. Det som er nytt nå er at lederne
innen forskerne begynner å bli bekymret for forholdet mellom forskningen
eller forskerne og det øvrige samfunnet. Allmennhetens skepsis til
den raske teknologiske utviklingen og til forskerne som driver utviklingen
bare øker. Det handler om å miste tillit. Det nytter ikke å legge
skylden på pressen som ikke fremstiller forskningen slik vi ønsker
at den skal bli fremstilt. Vi kan utelukkende takk oss selv som
formidlere av ny kunnskap. Jeg tror ikke det er mange som vil si
at ikke forskninger viktig, her har vi omtrent alle med oss. Men
virker det tillitsvekkende at under 10% av dens ledere er kvinner,
når mer enn halvparten av befolkningen er kvinner? Vi har forventninger
til forskningen skal finne løsninger. For å finne løsninger, må
vi få mangfold i spørsmål og hypoteser for ikke å snakke om prioriteringene.
Kvinner og menn er forskjellig, det er vår styrke og noe vi skal
ta vare på. Samfunn vi lever i trenger den ressurs som kvinnene
representerer. Det blir derfor vår store utfordring å sikre at vi
får flere kvinner i ledende posisjoner i forskningen for å sikre
forskningens kår gjennom aksept i allmennheten. Kvinner i forskning
er derfor en viktig del av det å sikre forskningens plass i samfunnet.
|
