|
Forskningspolitikken er til debat i Europa. Den offentlige forskning
i alle vesteuropæiske lande er i krise. Hvordan kan forskningens
originalitet, kvalitet, aktualitet og produktivitet øges? Hvordan
sikres befolkningens udbytte af samfundets investeringer i forskning
som koster 1-3% af bruttonationalproduktet. Skal forskningen styres
af politikere? Kan Europa følge med USA indenfor den biomedicinske
forskning? Er de nuværende strukturer egnede til at fremme forskningen?
I Norge gennemførte Forskningsrådet en objektiv undersøgelse af
norsk biomedicinsk forskning. Det førte til en rystende rapport
om norsk biomedicinsk forskning som skabte rystelser i hele forskningssystemet
i Norge. Forskningschef Erik Boye kommenterede rapporten i en kronik
i Aftenposten som gengives i BioZoom.
Norsk biofaglig forskning er tatt med buksene nede.
Og det den har å vise fram, er ikke egnet til å imponere noen, i
alle fall ikke en internasjonal komite av vitenskapsmenn som nettopp
har levert en rapport om hvordan tilstanden er for vår biologiske
forskning. Rapporten gir klare anbefalinger om hva som bør og må
gjøres.
Norske forskere innen biologi og medisin (biofag) har
i mange år kritisert norsk forskningspolitikk på området. Kritikken
har fokusert på at det er for lave bevilgninger og at det i altfor
stor grad bevilges øremerkete midlere til egne forskningsprogrammer.
For å finne ut hvordan tilstanden egentlig er, har Norges Forskningsråd
gått til det fornuftige skritt å hente inn en komite av utenlandske
eksperter for å få en objektiv gjennomgang av norsk biofaglig forskning,
både når det gjelder mengde og kvalitet og hvordan forskningen finansieres
og administreres. En samlet uttalelse fra disse ekspertene ble nettopp
avgitt og konklusjonene bør gi alvorlige rystelser i hele forskningssystemet,
fra de enkelte laboratorier via Norges Forskningsråd opp til departementene
og regjeringen.
Det er bred enighet i komiteen om at Norges bidrag innen
biofaglig forskning er, internasjonalt sett, svært beskjedent. Rapporten
forteller at vår nasjonale forskningskompetanse er i ferd med å
degenerere og forskningsmiljøene forslummer. Situasjonen er kritisk,
og vi må gjøre noe dramatisk for å forbedre nivået og for å opprettholde
vår internasjonale troverdighet. Til tross for høyt utdannelsesnivå
og solid øknonomi er norsk biofaglig forskning blant de dårligste
i Vest-Europa. Komiteen sier at det er vanskelig å forstå norske
regjeringers motvilje mot å bruke forskning som et middel til å
investere i fremtiden.
Hva er det som har gått så forferdelig galt i norsk
biofaglig forskning? Rapporten peker på en rekke felter der forbedringer
kan oppnås. Det viktigste er at det er for lite penger til god forskning
og for mye penger til dårlig og meningsløs forskning. Hovedproblemet
er ikke at det er så lite penger, men at det lille som er, blir
brukt helt galt.
En konklusjon som gjentas om og om igjen i Rapporten
er at Norge grovt undervurderer og underprioriterer grunnforskning,
dvs. forskning som er basert på forskerens egen nysgjerrighet og
der forskeren selv finner fram til de produktive temaene. Et prosjekt
basert på vitebegjær kan angripe problemer som ligger utenfor vår
nåværende forståelse, mens et prosjekt med et kjent mål må gå i
terreng som stort sett er tråkket opp fra før. Friheten til å undersøke
et interessant problem som dukker opp, er begrenset av behovet for
å løse det spesielle problemet som er prosjektets formål. Norge
har et påtrengende behov for å investere i fri grunnforskning, mener
komiteen. I dag er balansen mellom fri grunnforskning og programforskning
fullstendig feil.
Det er interessant å spekulere litt over hvorfor vi
har vært så dårlige på dette feltet. Det finnes lysende eksempler
på at suksess er betinget av frie, forsker-initierte prosjekter.
U.S.A. har ettertrykkelig demonstrert dette gjennom nesten hele
etterkrigstiden og Finland har oppnådd en liknende suksess i 90-årene.
At forskerne selv har påpekt dette poenget i en årrekke, har bare
møtt døve ører – sannsynligvis fordi vi er mistenkt for bare å ville
mele vår egen kake. Det er viktig å merke seg at dette gjelder mer
enn forskerenes personlige kake; dette er en kake som tilhører oss
alle og som skal sikre landets økonomiske fremtid. Vi bør høre på
når en topptung, internasjonal komite forteller oss at vi er på
ville veier.
Vårt forskningssystem flyter over av prosjekter der
målet er å studere eller videreutvikle noe vi allerede kjenner til.
Rapporten identifiserer en del felter der det investeres mye penger
i slike prosjekter uten at det kommer noe særlig verdifullt ut.
Prosjektene på disse feltene er, på grunn av ukritisk finansiering,
fritatt fra konkurranse og krav om resultater og blir ikke stilt
ansvarlig for hva pengene er brukt til. Denne formen for finansiering
skjer først og fremst fra et departement direkte til forskeren,
til dels også gjennom Norges Forskningsråd. Departementene har liten
kompetanse til å vurdere kvaliteten av et forskningsprosjekt og
bør stort sett avstå fra å bevilge penger direkte. Penger som bevilges
til Norges Forskningsråd må i mye større grad være frie midler og
ikke øremerket til programmer, slik det er nå. Dette er komiteens
kraftig uttalte syn. Den internasjonalt aksepterte måten å bedømme
et forskningsprosjekt, dvs. gjennom kritisk vurdering av kolleger,
benyttes i noen grad i Norges Forskningsråd, og aktuelle prosjekter
konkurrerer om midlene. Bevilgninger direkte fra departementene
går ikke gjennom en slik kvalitetskontroll. Komiteen har sterke
synspunkter på at det er kvaliteten av forskningen som bør være
avgjørende.
Forskerne får også gjennomgå av komiteen. Vi har organisert
oss svært dårlig, for miljøene er små, svake og fragmenterte. Først
og fremst etterlyser de sterke, faglige ledere. Det er vel riktig
å si at norsk forskning aldri har lagt særlig vekt på administrasjon
og ledelse. Forskere rykker opp i ledende posisjoner fordi de er
gode forskere og ikke fordi de er gode ledere. Men komiteen er også
bekymret for hvem fremtidens ledere skal lede: I øyeblikket er forskning
så lite attraktivt at det er svært vanskelig å få de flinkeste studentene
til å gå i den retning.
Allikevel finnes det lyspunkter. Flere forskere i biofagene
gjør glimrende arbeid og har hevdet seg godt. Rapporten nevner en
del fagfelt der vi er sterke. Det er altså mulig å hevde seg i toppen
internasjonalt, selv fra lille Norge. En idrettsutøver som satser
mot verdenstoppen, har gjerne et omfattende støtteapparat bak seg
og solid økonomi. Norske forskere gjør som den norske troppen til
Chamonix-OL i 1924, som betalte mye selv og var utstyrt med matpakke
for de første dagene. Men slike forhold leder ikke utover kretsmesterskapet
i dag.
Er det så viktig å hevde seg i biofaglig forskning,
da? For det første har vi en moralsk forpliktelse til å drive forskning
vi også, akkurat som andre land. Vi ønsker ikke å bli en snylternasjon
som bare skal ta i bruk det andre land finner fram til. For det
andre er vi ikke i stand til å ta i bruk ny teknologi dersom vi
ikke henger med i forskningsfronten. Innføring av nye medisinske
behandlingsmåter forutsetter topp kompetanse på feltet. For det
tredje er det forskerlandet selv som høster de økonomiske fordelene
av fremskritt. Patenter tas ut av oppfinneren og andre må betale
for å utnytte oppfinnelsen. For det fjerde må vi ikke utnytte biologiske
systemer økonomisk eller medisinsk uten å basere våre handlinger
på kunnskap. Rapporten er svært kritisk til den manglende satsingen
på fiskeriforskning, som ikke harmonerer med vår storstilte satsing
på oppdrettsfisk. For det femte er det umulig å drive undervisning
på høyt nivå uten forskning. Vår akademiske standard og hele universitetssystemet
vil forfalle dersom kvalitetsforskning ikke blir prioritert. For
det sjette, og kanskje det aller viktigste, er nysgjerrighet og
forskning et viktig element i vår kultur. Å lete etter og å finne
noe nytt om verden rundt oss og inni oss har en verdi i seg selv
og gjør livet mer meningsfylt for alle.
Tross erklæringer fra nesten alle regjeringer de siste
ti årene om at nå skal det satses på forskning, særlig grunnforskning,
så har det ikke blitt noen økning i bevilgningene, spesielt ikke
til grunnforskning. De ansvarlige politikerne ser altså problemet,
men gjør ikke noe med det. I mange år har det vært et uttalt mål
at Norge skal komme seg opp på et nivå lik gjennomsnittet for alle
OECD-landene, men det målet blir fjernere for hvert år. Vi ligger
langt bak våre nordiske naboer; i Sverige bruker de over dobbelt
så mye som oss på forskning og utvikling, målt i forhold til brutto
nasjonalproduktet. Den alment aksepterte forklaringen på den manglende
satsingen her i landet er at forskning er så langsiktig at ingen
regjering vil leve lenge nok til å høste æren av en forskningsmessig
suksess. En alternativ forklaring kan være en tro på at forskning
ikke lønner seg. Men det er en åpenbar og nær sammenheng mellom
forskningsnivå og økonomisk suksess - hvis man da ikke skulle være
så (u)heldig å komme over store oljeforekomster.
Ekspertkomiteen har klart og tydelig pekt ut en vei
som norsk biofaglig forskning bør følge. Og de har lovet å komme
tilbake senere og sjekke at vi gjør hjemmeleksene våre. Det er bred
enighet innen forskermiljøene om den diagnosen Rapporten presenterer
og de virkemidlene som anbefales. Det gjenstår å se om Forskningsrådet
og regjeringen vil følge opp. Vi har ingen tid å miste. La oss ta
fatt med en gang.
Kronik i Aftenposten offentliggjort d. 6.2.2001 i
Oslo. Gengivet efter aftale.
|
